Helle Stenkløv – Fra tjukkas til kjekkas på Sats (reportasje)

Helle Stenkløv – Hjertebyen Trondheim? (reportasje)

Helle Stenkløv – Romantikk, fysikk og mystikk (reportasje)

Helle Stenkløv – Vi bruker stadig mer penger på kjæledyr (reportasje)

Helle Stenkløv – Iladagene med Elias Akselsen (redigert innslag, intervju ved Bengt Sæther)

Helle Stenkløv – Elias Akselsen forteller (redigert innslag, intervju ved Bengt Sæther)

Helle Stenkløv – Rødliste for naturtyper (intervju)

Helle Stenkløv – Kom i form til sommeren (reportasje)

Masteroppgave av Helle Stenkløv (2010): “Det e itj som TV, radio”

Sammendraget under gir en kort oppsummering av oppgaven:
Problemstillingen i denne oppgaven er: ”Hvilken innvirkning har bruken av lydeffekter, musikk og jingler i radioprogrammer på lytteren?” Dette er et kvalitativt fenomenologisk studium. Jeg har hørt gjennom og analysert fem forskjellige radioprogrammer fra NRK P1, og ut fra disse har jeg syntetisert tre testprogrammer. Jeg undersøkte hvordan seks personer i to aldersgrupper, fra 20-30 og 50-60, forholdt seg til musikk, jingler og lydeffekter i disse testprogrammene, og om det var noen forskjeller mellom disse aldersgruppene. I analyse- og syntesedelen baserer jeg meg på mitt eget erfaringsgrunnlag og min egen analytiske gjennomgang. Datainnsamlingen som er knyttet til testprogrammene jeg har generert, tar utgangspunkt i andres opplevelser og erfaringer gjennom intervju.

Oppgaven innledes med en beskrivelse av radiomediets historie fra telegrafi til massemedium, og omtaler forskjellige måter å lytte på, radiokanalenes lydlige design, forskjellige programsjangere, musikkens betydning på radio og de vanligste formene for medie- og publikumsforskning. Deretter omtales analyserings- og syntetiseringsmetodene jeg brukte under egen lytting, fenomenologi som metode og valg av programmer til analysen. Så beskrives de tre testprogrammene jeg selv laget: ”Program 1: tørr og treig”, ”Program 2: livlig magasin” og ”Program 3: overdreven og ungdommelig med vri”. Til slutt presenteres resultatene fra lyttetestene og intervjuene. I tillegg har jeg laget et fullverdig radioprogram, ”Lyd og leven”, som omhandler de mest sentrale spørsmålene i oppgaven presentert på en populærvitenskapelig måte.

Mine undersøkelser viser at eldre lyttere er mer tolerante når det gjelder lange strekk med tale, mens de yngste foretrekker flere avbrudd med jingler eller musikk. Samtidig er begge aldersgruppene enige om at de trenger variasjon i lydbildet for å følge med. Informantene var opptatt av at det burde være en viss korrelasjon mellom musikk, jingler og tematisk innhold i radioprogrammene. Det kom frem at mange ønsker seg flere nisjeprogrammer og programmer som går i dybden på forskjellige temaer. Det mest overraskende funnet var kanskje at én av testdeltakerne foretrakk prat framfor musikk, og gjerne kunne tenke seg radioprogrammer helt uten andre lyder enn samtalen.

Min konklusjon og videre anbefaling trekker tråder til framtidig utvikling av radiomediet med større valgmuligheter og bedre tilpasning til lytternes ulike behov.

Program 1: Tørr og treg air-check

Program 2: Livlig magasin air-check

Program 3: Krampaktig og ungdommelig med vri air-check

Jinglene og reportasjene er lånt fra NRKs arkiv.

Å være aktiv arbeidssøker er en jobb i seg selv. Og den kan være tung. Noen ganger har man flaks og får drømmejobben rett i fanget, andre ganger må man belage seg på å være arbeidsledig over lang tid.

Arbeidserfaring, etterspørsel, yrkesvalg, alder og bosted er noen av faktorene som spiller inn når man søker jobb. Hvor mye erfaring har du på området? Trenger de arbeidskraft med din kompetanse? Er du nyutdannet eller nær pensjonsalderen? Er du villig til å flytte på deg? Kan du ta en jobb som ikke er attraktiv? Har du en grad eller er du ufaglært? Har du noen kontakter i bransjen?

Etter noen uker på jobbklubb har jeg lært mye om jobbsøkerprosessen og arbeidsmarkedet. Det er nesten så jeg kunne tenke meg å jobbe som coach og veileder selv! Jeg tenkte derfor å dele noen tips med dere.

• Registrer deg hos i vikar- og bemanningsbyråer. Ring dem eller møt opp personlig for å få kartlagt kompetansen din og selge deg selv.
• Skriv en oversiktlig CV som viser hva du har av nøkkekompetanse, utdanning, praksis, kurs, sertifikater, språk- og datakunnskaper, frivillig arbeid og interesser.
• Skriv en god søknad som er rettet mot stillingen du søker på. Masseproduserte søknader er aldri noe sjakktrekk. Jeg skal skrive et eget innlegg om dette senere.
• De fleste jobbene blir aldri utlyst. Plukk ut firmaer du har lyst til å jobbe i, skriv en åpen søknad og stikk innom. Be om å få snakke med den som har ansvaret for ansettelser og lever søknad og CV. Kanskje de husker deg når det dukker opp en jobb?
• Les stillingsannonsene hver dag. Ikke begrens deg til finn.no. Sjekk også Nav og bemanningsbyråene i din by. Her er det mange å velge mellom.
• Ring og forhør deg om stillingen før du sender søknaden. Ikke gi deg før du får svar fra en eller annen.
• Følg opp søknaden ved å ringe etter du har sendt den.
• Bruk nettverket ditt. Kanskje du kjenner noen som kjenner noen som kjenner noen – og vips, så er du først i køen blant søkerne.
• Søk på alt du tror du kan egne deg til. Selv om annonsen sier at stillingen krever IT-utdannelse betyr det ikke at du ikke kan gjøre jobben for det.
• Utvid søket ditt. Er du villig til å pendle eller flytte?
• Ikke overse deltidsjobber og vikariater. De kan fort føre til at du kommer deg oppover i systemet. Hvis økonomien blir trang kan du alltids ta to småjobber for en periode.
• Du er visst mer attraktiv som jobbsøker hvis du allerede er i en jobb. Det viser at du ikke har hull i karrieren din
• Vær aktiv i sosiale nettverk som Twitter og LinkedIn. Men pass på hva du legger ut.
• Selg deg selv og dine positive sider! Du er mye mer enn bare en lærer eller en ingeniør. Du er et menneske.
• Ikke la et avslag eller ti påvirke deg. Det betyr ikke at du ikke er god nok. For hvert nei er du nærmere et JA!

• Ikke masseproduser søknader, men svar på stillingsannonsen. Det er heller tvilsomt at Statoil ansetter deg hvis overskriften er “Søknad på stilling som kommunikasjonsrådgiver i Hydro”.
• De færreste liker å bli oppringt ti ganger hver dag. Du trenger ikke å oppføre deg som en telefonselger (med mindre det er det du vil jobbe med).
• Ikke legg ut fest- og nakenbilder av deg selv på åpne nettsteder. Hvis ikke det er glamourmodell du skal bli, da.
• Ikke lyv. Har du ikke truckførerbeviset kommer du til å kjøre inn i veggen. Og det å kunne si “Ich bin ein Wienersnitzel” betyr ikke at du kan tysk.
• Få noen til å lese over CVen og søknaden din. En søknad full av skrivefeil ser ikke bra ut og blir sannsynligvis lagt nederst i bunken.
• Selv om ærlighet varer lengst trenger du ikke å fortelle alt. Dersom arbeidsgiveren spør om du plages med sykdom trenger du ikke gå inn i detaljer omkring underlivssoppen din.
• Forsøk å ikke la det gå altfor lenge mellom hver gang du er i jobb. Du må være forberedt på å forklare hvorfor du var hjemmeværende i en lengre periode.
• Med mindre jobben krever det – la være å lage en “kreativ” søknad. Det er ikke sikkert revisorfirmaet setter pris på en søknad i diktform. Men hvem vet?

Jeg er absolutt ingen ekspert på området, men håper disse tipsene kan hjelpe noen som er på jakt etter ny jobb. Det er umulig å vite hvordan en arbeidsgiver tenker, og det finnes ingen fasit på hvordan man får jobb. Alle yrker er ulike og arbeidsplassenes behov er forskjellige. Noen ganger konkurrerer du med hundrevis av søkere, andre ganger er du den eneste søkeren.

Det er lett å miste motet etter gjentatte avslag, men forsøk å snu de dystre tankene over til noe positivt. Hvis du fikk avslag var det nok ikke riktig arbeidsplass for deg uansett. Vil du egentlig jobbe med noen som ikke skjønner hvor bra du er?

Viktigst av alt – ikke gi opp! Før eller siden får også du drømmejobben. Men du er nødt til å ta i et tak, lete aktivt og være villig til å tilpasse deg markedet. Får du ikke arbeid i hjemkommunen – flytt! Er det ingen som vil ha kompetansen din – ta etterutdanning! Det finnes alltid en løsning.

Jeg kan ikke love at dette gir deg jobb, men det kan i hvert fall være med på å gjøre deg mer attraktiv!

Å være arbeidssøker er en jobb i seg selv, og den jobben er det bare du som kan gjøre. Lykke til!

“Roy Kenny ble slått ned. Han har vondt i nesen hans”. Jaha? Har Roy Kenny vondt i en annens nese? Hvordan er det mulig? Svar: Det er ikke mulig. Personen som står bak setningen vet tydeligvis ikke at det heter “nesen sin”. For en taper. Og språktapere er det dessverre mange av. Slike feil gjør det vanskelig – i hvert fall for meg – å fokusere på det som er viktig i teksten. Dagens språkspalte handler om sin/sitt/sine.

I januar ble Salman Taseer, guvernør i Punjab-provinsen i Pakistan, skutt. Dette er bare én av flere henrettelser av kritiske røster i Pakistan. Saken er alvorlig, men Aftenposten klarer å få oppmerksomheten min over på noe helt annet enn pakistanske politikeres sikkerhet. De skriver nemlig:

I januar blir guvernøren i Punjab-proinsen Salman Taseer skutt og drept av hans egen sikkerhetsstyrke.

Her er det ikke bare dårlig setningsoppbygging. Det mangler også to komma, og bruken av “hans” er helt feil. Taseer ble altså drept av noen andres sikkerhetsstyrke (noe som også, selvfølgelig, er alvorlig)? Eller? Aftenposten hadde kommet unna med setningen dersom de hadde skrevet:

I januar blir guvernøren i Punjab-provinsen, Salman Taseer, skutt og drept av sin egen sikkerhetsstyrke.

Dagbladet har også flere slike blundere. Jordskjelvkatastrofen i Japan er mye omtalt, og vi får presentert ulike historier i avisene hver dag. Tusenvis har mistet hjemmene sine på grunn av tsunamien som etterfulgte skjelvet, og Dagbladet har gitt saken bred dekning:

60 år gamle Hiromitsu Shinkawa ble funnet flytende på taket av hans eget hus.

Joda, det stemmer. Det er Shinkawas hus. Hans hus. Men det går ikke an å si det på denne måten. Dagbladet burde ha skrevet:

60 år gamle Hiromitsu Shinkawa ble funnet flytende på taket av sitt eget hus.

Hvorfor det? spør du kanskje. Jo, det skal jeg fortelle dere: Vi bruker det refleksive eiendomspronomenet sin/sitt/sine når det peker tilbake på subjektet i setningen og subjektet er i tredje person, altså han/hun/det/de. “Han hentet sine bøker” betyr noe annet enn “han hentet hans bøker”. I det siste tilfellet tok han en annen persons bøker, ikke sine egne. Dette blir enda tydeligere hvis vi begynner å blande “hun elsker sin mann” med “hun elsker hennes mann”. Er det ikke litt kjedelig hvis venninna di elsker din mann i stedet for sin egen?

Per Egil Hegge har mange eksempler på denne feilen i boken “Lamme lår og sukker biter” fra 2009. Jeg synes en del av dem var så gode at jeg velger å bruke ett av dem selv: “Innen islam finnes det en kontinuerlig dynamikk som gjør at muslimer i Europa i økende grad vil avspeile deres europeiske bakgrunn.”

Hegge skriver at resonnementet i artikkelen går ut på at muslimer i Europa vil bli påvirket av den lokale, ikke-muslimske kulturen, og at de derfor i økende grad avspeiler sin europeiske bakgrunn. Hvis de avspeilet  deres europeiske bakgrunn, måtte det ha vært noen andre og ellers unevnte personers bakgrunn de avspeilet.

Denne styggedommen av en språkfeil kommer sannsynligvis fra engelsk. Engelsk er nemlig blant språkene som ikke har refleksivt eiendomspronomen, og dansk bruker det heller ikke når subjektet står i flertall. Det er likevel ingen unnskyldning for å blande det inn i norsk språk.

Disse konstruksjonene er derimot ikke alltid helt enkle på norsk heller. Hvem eier skrotet i denne setningen?: “Han ba henne bære ut skrotet sitt.”

Han er subjektet i setningen. Det er han som ber. Bære ut er et verbal, og det er hun som skal gjør det som det verbalet forteller om. Hun er altså det logiske subjektet til bære. De fleste vil sannsynligvis oppfatte det som at det er hun som skal bære ut sitt skrot og at hun ikke skal bære ut hans skrot. Men setningen er ikke helt entydig, så den må muligens gjøres klarere. “Han ba om at hun måtte bære ut skrotet sitt.” Da blir det hennes skrot, for nå er han subjekt i leddsetningen etter at. “Han ba om at hun måtte bære ut skrotet hans” endrer innlysende nok eiendomsforholdet og skrotet til hans.

Konklusjonen er: Tenk deg om når du skriver. Er setningen tvetydig? Skriv den om slik at budskapet kommer fram på en tydelig måte. Og hvems bok er det egentlig? Pers, din eller noen andres? Smak på setningen. Det sier seg ofte selv.

Var det forståelig? Kan dere være så snille og slutte med misbruket av hans/hennes/dets/min/sin/din/sitt/deres og så videre?

Hvis du vil vite mer, kan du f.eks. kjøpe Per Egil Hegges “Lamme lår og sukker biter”. Den mannen er en stor inspirasjonskilde for meg (og det burde han være for deg også).

“Åh, gid! Eggene gikk ut på dato i går, Gunnar! Kast dem i søpla!” Sjelden har tre setninger gitt så lite mening. Kaste mat? Det er ikke sikkert melken er sur bare fordi den har gått ut på dato. Og melbillene har neppe inntatt havregrynet – selv om best før-datoen var i forrige uke. Men hva betyr egentlig datomerkingen? Og hvorfor kaster vi mat?

Matavfall i store kvanta

I går skrev VG en artikkel om hvordan man unngår å kaste mat. Hvert år kaster nordmenn 330 000 tonn spiselig mat. Det tilsvarer hver fjerde matvare vi kjøper. Hver husholdning kaster gjennomsnittlig ca. 200 kg fullt brukbart kjøtt, frisk frukt, grønnsaker, bakervarer og meieriprodukter i året.

Unge mennesker topper statistikken, og er langt mer datofikserte enn eldre. De mellom 25 og 39 år kaster hyppigst mat som ikke har gått ut på dato. I følge NRK kaster 15,8 prosent i denne aldersgruppen mat ukentlig eller oftere. Flinkest er de eldste over 60 år hvor kun 9,5 prosent kaster mat ukentlig eller oftere.

Kasting av mat er først og fremst et problem fordi produksjon av matvarer krever mye energi, landareal og store klimagassutslipp. For å redusere trenden har næringslivet satt i gang et fireårig prosjekt kalt ForMat. Målet er å redusere matavfallet med 25 % innen utgangen av 2015.

Men det er ikke bare privatpersoner som hiver mat. Også dagligvarebransjen kaster 50 000 tonn i året. De opplyser at mesteparten kastes pga. kort holdbarhetsdato og redusert kvalitet. Det er derimot neppe hele sannheten. Undertegnede har jobbet i både kafeer og kantiner, og der kastes nesten all mat som ikke blir solgt i løpet av dagen. Spisestedene har ikke lov til å gi den bort, de ansatte får ikke ta den med hjem og en kan heller ikke selge “gammel” mat. Noen kantiner løser det ved å selge varene til nedsatt pris dagen etter, mens andre sniker seg til å gi den bort likevel. De aller fleste kaster likevel gårsdagens mat. Ikke fordi de vil, men fordi de må.

Den britiske forfatteren Tristram Stuart sto bak stuntet Feeding the 5000, der han serverte mat som ellers ville blitt kastet, til mange tusen mennesker i London. Stuart oppgis som en viktig inspirasjonskilde for ForMat i Norge. Jeg håper vi får muligheten til dette – på lovlig vis – også her til lands.

Dette betyr merkingen

Det er to grunner til at matvarer merkes med dato: Helse og kvalitet. Datoen fastsettes av produsenten med utgangspunkt i en risikovurdering der kunnskap om matvarens sammensetning, produksjon, pakkemateriale, oppbevaring og forventet bruk spiller inn.

Og det er frykten for “best før”-datoen som har mye av skylden for matkastingen. Vi har fått bedre råd, maten koster mindre enn før, og det fører kanskje til at mange kaster mer. Mange unge ser seg blinde på datostemplingen, og sjekker ikke selv om maten er frisk. Hvem har vel lyst til å bli sengeliggende etter å ha tatt sjansen på et tvilsomt stykke biff?

Lærer du deg knepene, kan du både spare penger og unngå frustrasjon over stadig å måtte kaste mat. Det er to ting du i første omgang må lære deg å skille mellom:

“Siste forbruksdag”
(kan være helsefarlig å gå over datoen)

Lett bedervelige matvarer som fersk fisk, kylling, kjøttfarse, innmat og rå pølse, skal merkes med “siste forbruksdag”. Det betyr siste dag maten kan spises, forutsatt at den er riktig oppbevart og i uåpnet emballasje. “Siste forbruksdag” er merket med dag, måned og årstall. Denne datoen bør respekteres, fordi maten kan bli helsefarlig etter siste forbruksdag. Butikkene kan ikke selge mat etter denne datoen.

“Best før”
(Kan spises etter datostemplingen)

Mat med lang holdbarhet, som tørrvarer og hermetikk, merkes “Best før + dato”, eller “Best innen utgangen av”. Er matvarene oppbevart uåpnet og ser fine ut, kan de trygt spises lenge etter datostemplingen.

Bruk lukt, smak og synsinntrykk for å ta en avgjørelse

Selv om butikkene ikke har lov til å selge produkter som har passert siste forbruksdag, betyr ikke det at du må kaste all mat du har liggende i kjøleskapet selv om den har gått ut på dato. Steinar Høie, bedriftsrådgiver i NHO Mat og Drikke, sier i et intervju med DinSide Helse, at man som forbruker i utgangspunktet bør forholde seg til de oppgitte datoene, særlig når det er snakk om lett bedervelige produkter. Men han mener at folks nese og smaksløker er laget slik at de selv stort sett kan avgjøre hva som er spiselig.

Rolf Aass, trygg-mat-sjef i Kjøtt- og fjørfebransjens Landsforbund, beroliger med at du stort sett kan la vakuumpakket kjøtt ligge noen dager over datomerkinga uten å uroe deg. I artikkelen “Har du best før-skrekk” hos DinSide Helse sier han: “Når produsentene setter siste forbruksdag, gjør de det med veldig god margin. Datoen ligger gjerne ei uke foran det som er den egentlige holdbarheten. Så om det går noen dager over og ikke lukter ille, er det ingen fare. Men det avgjørende er hvor godt kjøleskapet ditt er.”

Gode råd – unngå matkasting!

Tone Granaas fra miljøorganisasjonen Grønn Hverdag mener at kasting av mat ofte handler om at vi planlegger innkjøpene våre for dårlig, og kjøper mer mat enn vi trenger. Vi har mye å vinne på å handle ved behov, oppbevare maten riktig og ta vare på rester og bruke det i nye middager.

Her er noen tips som kan bidra til å unngå unødvendig matkasting. Punktene er hentet fra DinSide, men jeg har lagt til noen egne betraktninger.

• Riktig behandling. Feil behandling kan korte ned holdbarheten. Mange produkter skal for eksempel oppbevares kjølig og bør ikke ligge ute over lengre tid.  Holdbarhetsdatoen er satt med utgangspunkt i uåpnet produkt, og holdbarheten er i tillegg avhengig av hvordan du behandler produktet.
• Åpnede produkter. Flere produkter med “best før”-dato, for eksempel juice og pastasauser, er merket med hvor lenge de er holdbare etter åpning. Så lenge produktet er behandlet korrekt, kan det holde lenger enn det som er oppgitt.
• Temperatur. Sørg for at kjøleskapet ditt holder rundt fire grader. Da er det få bakterier som overlever, og de som gjør det, vokser langsomt. Ligger temperaturen derimot på 6-7 grader, vil langt flere bakterier kunne overleve.
• Test selv. Smak, lukt og konsistens vil ofte kunne si noe om hvorvidt produktet er trygt å spise. Kjøtt og fisk vil for eksempel få et slimete belegg og forandre farge når det begynner å bli dårlig, mens melk klumper seg og ost mugner.
• Nedfrysing: Lettbedervelig mat bør fryses ned i god tid før siste forbruksdag er nådd.
• Kjøtt: Rødt kjøtt holder seg gjerne noen dager over siste forbruksdag hvis det er oppbevart riktig. Fjørfe er imidlertid mer utsatt for bakterier, og der er det viktigere å overholde siste forbruksdag.
• Egg: Her er det ingen fare ikke å overholde siste forbruksdag. Tidligere var egg merket med fire-seks ukers holdbarhetstid uten at det medførte noen helserisiko. Ifølge EUs regelverk er holdbarheten nå bare tre uker, og forklaringen er problemer med salmonella lenger sør i Europa. Men norske egg kan altså trygt spises lenge etter at datomerkinga har gått ut. Undertegnede har spist tre måneder gamle egg uten problemer.
• Melk: Relativt lettbedervelig, men blir som regel ikke dårlig selv om den står noen dager over holdbarhetstiden. Hvis den begynner å smake vondt, bør du imidlertid ikke drikke den.

Du kan lære mer om mat og holdbarhet i denne VG-artikkelen. Nederst finner du tre plansjer som beskriver frukt og grønt, brød og bakervarer, melk og yoghurt, kaffe, fisk, kjøtt, mel og kornvarer, egg og ost. Sjekk også Opplysningskontoret for brød og korn, Opplysningskontoret for melk og Opplysningskontoret for egg og kjøtt.

Vi kan alle bli flinkere. Selv bruker jeg fryseren flittig, forsøker å oppbevare maten riktig og prøver å bruke opp mest mulig rester før jeg kaster noe. Jeg følger jevnlig med på matvarene som ligger i kjøleskapet, og prøver å tilberede dem før datostemplingen går ut. I tillegg er jeg blitt flinkere til å tilpasse mengden mat jeg kjøper og tilbereder. Det er likevel ikke til å unngå at mat havner i søpla i blant.

Hva med deg? Overser du best før-datoen? Er du flink til å bruke rester? Skjærer du muggen av osten og spiser videre? Eller tror du fortsatt, selv etter å ha lest dette, at datostemplingen er ufravikelig? Hva har du tenkt å gjøre med det?

…er det egentlig så farlig som vi skal ha det til? Det er ikke rart folk blir redde slik mediene hauser opp atomkatastrofen i Japan. Jeg er selv skremt. Derfor er det godt å lese alternative debattinnlegg som ser saken fra en annen side. For hva er alternativet til atomkraft, og hvor farlig er det?

Ansvarlig redaktør i Minerva, Nils August Andresen, skriver at atomkraft kanskje er den tryggeste energikilden vi har, sammenlignet med alternativene. I debattinnlegget “Ja til atomkraft” argumenterer han for at olje-, gass- og kullkraft er mye farligere.

Avisene skriver om “den verste hendelsen siden Tsjernobyl”, og det stemmer, for det er så å si den eneste. Tsjernobyl-ulykken tok livet av 31 mennesker på stedet. Det foreligger også rapporter som viser at kreftfaren blant mennesker som befant seg i nærheten av atomkraftverket er høy. Katastrofen i Japan har hittil tatt livet av to mennesker. Men er det så farlig da? Tsunamien tok strengt tatt livet av mange fler.

Andre energiulykker får ikke den samme oppmerksomheten i mediene. De skjer så ofte at de mangler nyhetsverdi. De siste tiårene har oljeproduksjon tatt livet av ca. 600 mennesker årlig. I Norge husker vi nesten bare Alexander Kielland-ulykken, som drepte 123 mennesker. Sannheten er at fem ganger så mange omkommer – årlig. Gassproduksjon er heller ikke ufarlig. Man regner med at 150 stykker dør hvert år.

Andresen nevner at kull ofte er hovedalternativet til atomkraft. Siden Tsjernobyl har over 100 000 gruvearbeidere dødd i ulykker. Bare i løpet av de siste ti årene har 50 000 kinesere omkommet i gruver.

Vannkraft er heller ikke ufarlig. Da Banqiao-dammen i Kina brast i 1975 ble dødstallet 200 000. Etter Tsjernobyl har det vært flere dødelige vannkraftulykker, og mange hundre mennesker har gått bort.

Atomkraft har tatt langt færre liv per energienhet enn olje-, vann- og kullkraftrelaterte ulykker, selv om vi regner med kreftdødsfall knyttet til radioaktiv stråling. I forhold til dødstallene fra ovennevnte ulykker, blir Tsjernobyl bare for en liten husbrann å regne. Det visste ikke jeg (og det gjorde sikkert ikke du heller).

Fordelene med å bruke kjernekraft som energikilde, er at det er effektivt og pålitelig. Det forurenser heller ikke miljøet på en direkte måte, for det eneste utslippet som kommer fra et slikt anlegg under produksjon, er vanndamp. Og selv om det er kostbart å bygge et atomkraftverk, er det ganske billig i drift.

Ulempen er derimot avfallet som oppstår. Siden bare rundt 8 % av uranet blir utnyttet i dagens kraftverk, sitter man igjen med et radioaktivt avfall som består av ubrukt uran, noe plutonium, andre aktinider og spaltingsprodukter. Det er spesielt aktinidene som kan ha lang halveringstid, og det krever lange lagringstider (opptil 100 000 år) for å hindre at de kommer inn i biosfæren.

Kjernekraftverk møter motstand blant folk i enkelte deler av verden. Land som Norge har ikke tatt i bruk teknologien til å utvinne elektrisk energi, fordi det blir sett på som for risikabelt. Dessuten har man hatt andre alternativer som vannkraft. (Men ut fra katastrofene og miljøødeleggelsene som kan oppstå ved vannkraft, er det kanskje ikke et så mye bedre alternativ likevel?) Alle nye atomkraftverk er imidlertid konstruert slik at dersom en ulykke skulle skje, vil det få ingen eller liten innvirkning på nærområdet. Det gjenstår å se hvordan ulykken i Japan vil utarte seg.

Radioaktiv forurensning kan skade mennesker, dyr og planter, og i verste fall gjøre store områder ubeboelige i lang tid. Enkelte radioaktive stoffer tar lang tid å bryte ned, og det er kanskje dette som skremmer folk aller mest. Dødsfall som følge av naturkatastrofer og andre ulykker glemmes raskere. Det går alltids an å bygge opp veier og hus igjen. Livet fortsetter som normalt også etter en katastrofe. Men radioaktivitet holder seg i generasjoner, og kan verken glemmes eller gjemmes. Ettervirkningene er mer synlige. Er det derfor vi er så skeptiske til atomkraft?

Andresen konkluderer med at vi må ta lærdom fra Japan, og at atomkraftverk er et godt alternativ. Jeg lurer på hva resten av verden – og ikke minst Japan – tenker om det akkurat nå?

I går ble VM i dårlig organisering avholdt i Trondheim. We Love The 90s, samarbeidspartneren Trondheim Catering og brorparten av publikum dro i land en velfortjent seier. Et elendig køsystem, frekke og kranglete publikummere, lav og dårlig scenelyd, dyr drikke, lite bemanning og vel mye knuffing, dytting, sniking  og slåssing sikret dem gullet med god margin.

Pissoar og jeg hadde lenge gledet oss til å gjenoppleve barn- og ungdommen, og startet med 90-tallsmusikkmaraton hjemme hos henne før vi dro avgårde. Humøret falt derimot raskt da vi entret konsertområdet. Først måtte vi køe i 20 minutter før vi i det hele tatt kom inn. Det regnet. Vi hadde planer om å gå på do, men det var ikke tillatt å gå på toalettet med jakken på. Derfor måtte vi stå i garderobekø, og det tok også 20 minutter. Vi stilte oss i dokø, gjorde oss ferdig, og gikk videre til bongkøen. Der sto vi kanskje i 40 minutter. Det fantes ingen plakater som opplyste om prisene, så vi kjøpte bare et par bonger hver. Det var like greit, for barene gikk tom for drikke allerede tidlig på kvelden. Svært uproft av arrangørene, og synd for dem som kjøpte ti-femten bonger de ikke fikk brukt.

Barkøen gikk relativt raskt, men da jeg spurte etter et glass med vann, fikk jeg beskjed om at de ikke hadde lov til å gi folk vann. Jeg kunne derimot kjøpe en flaske vann for 30 kroner. Vann burde vært gratis! I et så varmt lokale med så mange fulle folk trengs det vann – billig og lett tilgjengelig. Jeg stakk innom baren en gang til i løpet av kvelden, og da så jeg ei jente drikke vann fra et plastglass. Jeg spurte om de hadde endret reglene, men fikk til svar at jenta hadde diabetes og holdt på å besvime, så hun fikk vann. Andre ikke. Vel, frøken nesevis-bak-baren: En diabetiker med føling får ikke opp blodsukkeret ved hjelp av et glass vann! Han eller hun vil fortsatt besvime (med mindre han eller hun får i seg sukker).

Vaktholdet og garderobesystemet var også dårlig. Mange kom inn uten billett, og flere hadde medbrakt drikke. Vi så folk som drakk rett fra vinposer og lommelerker overalt. Det så ikke ut som vaktene brydde seg om det. Garderoben var altfor liten, noe som er idiotisk med tanke på at alle måtte av med yttertøyet før de kunne gå inn. Mange jakker ble hengt på samme kleshenger, garderobepersonellet rotet med nummersystemet og mange endte opp med å miste jakkene sine i kaoset. Flere gjester måtte gå bak disken og lete etter jakkene sine selv. Fritt fram, stjel og ta!

En må regne med en del logistikkproblemer, fulle folk og småknuffing når 4000 mennesker samler seg under ett og samme tak. Men gutter og jenter som åpenlyst drikker medbrakt, dytter, krangler og slåss for moro skyld, har ikke noe på konsert å gjøre. Det burde også være mulig å skaffe flere vakter, beregne nok drikkevarer og bli flinkere til å opplyse om priser og stengetid. De færreste var klar over at baren stengte to timer før showet.

Bandene og kveldens konferansierer var derimot av framifrå kvalitet – hvis man nå kan kalle eurodance kvalitetsmusikk. Infinity, Reset, Vengaboys, 2 Unlimited og Dr. Alban gjorde alle en kjempejobb. Artistene hentet fram sine største hits, var flinke til å prate med publikum og tok deg med på en herlig reise gjennom 1990-tallet. Stemningen var egentlig god, og vi danset og skålte med fremmede mennesker i mange timer. Synd at lange køer og fulle alker får ødelegge så mye.

Pausene ble fylt av ablegøyer fra Howard og HC, og det ble vist bilder, filmer og fortellinger fra 1990-tallet på storskjerm. Vi fikk blant annet et gjensyn med Lillehammer-OL, Lille Lørdag, Solo-reklamen og mye annet som var populært i det gylne tiåret. Jeg skulle gjerne sett mer, men brukte stort sett pausene på å stå i kø. Lyden var dessuten svært lav, og publikum overdøvet mye av det som skjedde på scenen. Scenen burde vært hevet med en halv meter, for det var vanskelig å se artistene ordentlig.

Midtveis i Dr. Albans sett ga vi opp og dro hjem. Vi gikk glipp av Soda da vi sto i kø, og E-type måtte dessverre klare seg uten oss. Tro oss, vi prøvde, men vi var rett og slett ikke fulle og gærne nok til å trives hele kvelden.

We Love The 90s er i utgangspunktet et supert konsept for alle som var unge på 1990-tallet. Arrangementsmessig er det derimot mye å hente. Og Trondheim Spektrum? Ikke narr meg til å le. Til tross for navneskiftet vil Nidarøhallen alltid være en idrettshall. Ikke en konsertarena. Jeg hadde muligens tatt turen på 90-tallsfest på nytt, men jeg kommer neppe til å sette min fot i “Trondheim Spektrum” igjen.

Nei, vi får ironikose oss med musikken i stedet. Denne 90-tallsspillelisten bør gjøre susen.

Har du vært på We Love The 90s? Eller skal du i løpet av de neste dagene? Hva syntes du?

Hammartid 8.5.2010 air-check